Livlig diskusjon pågår og så kommer det et innlegg som mumles langt inni andre enden av rommet:

Her står prosessleder for nært.

Eksempel: Her står prosessleder Erik for nært.

– Kan du kanskje snakke litt høyere, er du snill? Slik bør det ikke håndteres. Et problem under samlinger, er deltakere som snakker så lavt at andre ikke hører. Det er ditt ansvar å få rettet dette, uten å krenke den det gjelder. Kardinalfeilen er: Du går nærmere, slik at i det minste du hører hva som sies. Ikke gjør det! Det gjør bare vondt verrre: lenger unna.

Regelen er: Når du henvender deg til en gruppe og spør et gruppemedlem om noe alle skal høre, skal du oppføre deg ”uhøflig”; hold fysisk avstand. Går du nemlig nærmere den  du snakker til, vil vedkommende helt naturlig tilpasse sitt stemmeleie til at du står nær. Det vil si at han snakker lavt. Sørg derfor at du stiller deg et godt stykke unna den som skal svare. Dermed snakker han høyt, uten at du må be ham om det. Slik – uten mas av noe slag – kan nå alle i gruppe høre hva dere snakker om.

Bare prøv deg fram: I begynnelsen kjennes det kanskje rart for deg, men gruppa aksepterer slik «underlig oppførsel» uten videre.

Reklamer
Hold kontroll på tiden...

Krev klar tale fra alle ...

ER JEG «DU» ELLER «MAN», ELLER ER JEG «JEG»?

Mange av oss har en lei tendens til å omtale oss selv som ”du” eller ”man”.  For eksempel: Gruppemedlem Lars forteller om seg selv: – Du står opp og er sliten og lei om morgenen. Du får det ikke godt den dagen, nei. Særlig når du har en bunke regninger på kjøkkenbenken som du vet at du ikke får betalt siden alt gikk til å dekke en vannlekkasje på ditt kjøkkenet ditt i forrige uke.

 Hvem i all verden snakker denne mannen om, mon tro? Seg selv eller  meg som han snakker til? Talemåten til Lars gjør at han distanserer seg fra sitt budskap og blir upersonlig i denne framstillingen av seg selv. Slik skal det ikke være på samling hvor det er viktig at deltakerne er både tydelige og personlige. Be derfor deltakere være konsekvente på å omtale seg selv som ”jeg” og ikke «du» eller «man».

Er ikke dette mer personlig å lytte til? – Jeg står opp og er sliten og lei om morgenen. Jeg får det ikke godt den dagen, nei. Særlig når jeg har en bunke regninger på kjøkkenbenken som jeg vet at jeg ikke får betalt siden alt gikk til å dekke en vannlekkasje på kjøkkenet mitt i forrige uke..

 

Flere prosessledertips finner du her.

 


BJØRN UTVIKLET SPESIALOPPLEGG FOR Å REDDE UNGE LIV

«Dødsårsak nr. 1 til unge mennesker er trafikken.» Da er det som regel en ung mann bak rattet. Men hva med de som sitter passive og venter på at det kan smelle? – Ungdommene må bli flinkere til å si ifra. Det mener Statens vegvesen som har en kampanje blant ungdom hvor Bjørn Smith-Hald besøker skoler i Hedmark, Akershus, Buskerud og Vestfold. Tre fjerdedeler av elevene som er spurt forteller at det fungerer å si ifra etter de har deltatt i dette opplegget, viser en SINTEF-undersøkelse.

Se selv: Elever ved Sentrum v.g. skole i Kongsvinger har laget en film som ligger på YouTube.

Dette skriver pressen etter et besøk i Hedmark:

«Statistikk viser at i løpet av sommeren kommer 94 personer bare i Hedmark og Oppland til å bli drept eller hardt skadd i trafikken. 20 av disse er mellom 16-21 år. Farten har lett for å øke med gutter i baksete.

De fleste ulykkene skjer på weekend-tur, natterstid, og på litt ensomme og øde veier når det er liten trafikk, kanskje i situasjoner der ungdom ikke har så mye kontroll rundt seg, sier trafikkpedagog Torbjørn Tronsmoen.

Vegvesenet tilbyr 17-åringene viktig refleksjon

Vegvesenet tilbyr 17-åringene viktig refleksjon

FRA NRK ØSTNYTT

Hvordan skal ungdommene si ifra? Møt ungdommene Ida Langdalen Kristiansen og Dennis Warnaar i ØstnyttMagasinet som snakker om hvordan ungdommen skal si ifra. – Det koster å si ifra. Når man er tydelig, må man innstille seg på at folk av og til blir sure og reagerer, sier relasjonsterapeut Bjørn Smith-Hald.

– Det er spesielt vanskelig å si ifra til personer du vet er usikre, fordi du da kan risikere å såre den personen, sier elev Ida Langdalen Kristiansen.

– Mange av de personene er usikre på seg selv, sier elev Dennis Warnaar til NrK, – og mener jo at de er verdensmestere, og hvis du da sier at nå han sette ned farten. Du har ikke kontrollen på bilen når det går så fort. Så blir de kanskje litt sure.

ROLF W. MARTHINSEN

Tre av fire elever sier ifra til aggressive sjåfører etter å ha deltatt her.Foto: Rolf W. MarthinsenKampanjens bærebjelke:Bjørn som prosessleder besøker 2.klasseelevene i en dobbelt skoletime.Han legger opp til en dialog med elevene om trafikksikkerhet, om det å bry seg og om å ”Si ifra!”. Rollespill og andre aksjonsteknikker brukes for å få fram hva ungdommene selv mener, deres erfaringer og holdninger.Målgruppen for kampanjen er i første rekke passasjerer i aldersgruppen 16-22 år, med hovedvekt på 17-18 åringer. Sjåførperspektivet er også i vare tatt.Sentrale elementer er fart, rus, bilbelte og tretthet.Filosofi:Ungdom lytter mest på venner og andre unge, - ikke de voksne.Grunntanken i kampanjen er at ungdom flest er positive og fornuftige.Et mindretall står for den risikofylte kjøreatferden.Flertallet ønsker trygg kjøring, - men sier sjelden i fra.Ideen med ”Si ifra!”-kampanjen er å støtte de positive ungdommene til å sette tydelige grenser for hva de ønsker å være med på.52.000 VK2-elever har hatt Si Ifra!-opplegg med Bjørn. Foto: NrK - Hedmark

Praktisk tilrettelegging:
SI IFRA!-seansene med Bjørn Smith-Hald krever et stort rom  – gjerne et dobbelt klasserom er optimal -alternativt en gymsal. Det aktuelle rom må ha en stol til hver – det er ikke behov for bord- og flatt gulv , og ikke auditorium. Videre er det gunstig at gruppene er en god miks av jenter og gutter.

GODT RESULTAT: TRE AV FIRE SIER I FRA!

SINTEF-undersøkelser av målgruppa viser at tre av fire unge forteller at opplegget gjør at de vil si ifra til sjåføren når de kommer i en tilsvarende situasjon.

Se mer: NRK
Smith-Hald har møtt 13.000 elever i Hedmark
Trafikksikkerhetstiltak for ungdom i VK 1 på videregående skoler …

EMPOWERMENT-PROSJEKTER

Brukerforum i Stange og Hamar, har gjennom prosjektet ”Myndiggjøring og medvirkning” utarbeidet et opplæringsprogram for brukermedvirkning, der personer som selv har brukererfaring lærer opp både brukere og tjenesteutøvere. Prosjektets siste tre år har hatt samlinger annenhver tirsdagskveld pluss dagskurs to ganger i halvåret. Metodene i opplæringsprogrammet er introdusert og innarbeidet av Bjørn.

Tre ferske prosessledere klare til dyst.

I front de tre ferske prosesslederne Bjørg, Gro og Berit. Dernest , prosjektleder Kårhild samt hennes veileder Ole-Petter og filmteamet (Sissel og Hilde). Øverst til høyre er Bjørn.

Opplæringsprogrammet ”Verktøykasse for brukermedvirkning” var klart til bruk fra sommeren 2007. Det består av …

  • en praktisk metodedel produsert i form av en Dvd
  • en teoretisk kunnskapsdel i form av et veiledningshefte. Dette har Erik Larsen bearbeidet og tilpasset prosjektets behov.

”Verktøykassa” gir opplæring i brukermedvirkning ut fra et empowermentperspektiv, med fokus på å styrke brukerne slik at de får økt selvtillit, tør å stå fram og hevde sine meninger og blir bevisst sine ressurser, muligheter, rettigheter og plikter.  Overfor tjenesteapparatet gis det opplæring i hva reell brukermedvirkning innebærer og hvordan dette bør forstås, praktiseres og tilrettelegges ut fra brukernes perspektiv.

Dette har vært et tre-årig prosjekt i samarbeid mellom Sosial- og Helsedirektoratet, Stange kommune, Hamar kommune, Mental Helse Stange, Mental Helse Hamar, Mental Helse Hedmark og Høgskolen i Lillehammer. I boka «Empowerment i teori og praksis» «Askheim & Starrin (red).  Gyldendal akademisk. 2007» beskrives Bjørns sentrale rolle av prosjektleder Kårhild Løken som en navnløs «–  person med kompetanse innenfor psykodrama, kommunikasjon og organisasjonsutvikling.» (side 143).

Strukturen på alle seminardager og kveldsmøter var gjennom de tre årene slik at …

alle møter og seminarer er lagt opp med en blanding av teoretisk kunnskap og praktisk trening. (Ibid. Side 144)

Utover den ovennevnte kompetansen, har ikke minst Bjørns pedagogiske bakgrunn vært viktig. Han var den som ved kveldssamlingene hver 14. dag samt på de kvartalsvise dagsseminarene gjennom de tre prosjektårene både har introdusert, undervist og veiledet i henholdsvis…

  • prosessledelse
  • oppvarmingsøvelser
  • spontanitetstrening
  • kommunikasjonsøvelser
  • forumteater
  • hvordan tale for en forsamling
  • og andre metodiske elementer i opplegget.

I tillegg har han forfattet vesentlige deler av «Verktøykassa» (opplæringsprogrammet), utarbeidet detaljerte programforslag i veiledningsheftet pluss beskrevet og tilpasset en rekke oppvarmingsøvelser for prosessledernes videre arbeid ute i felten.

Det er siden høsten 2007 Mental Helse Kompetanse som administerer dette programmet. Etter den tid er han ikke lenger tilknyttet programmet.

Bjørg Kaspersen, Gro Beston og Berit Fjæstad er de tre prosesslederne som var klare til dyst da Bjørn avsluttet sitt engasjement i prosjektet.


http://www.mentalhelse.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=6264

KURS I SELVUTVIKLING FOR UNGE: venn1.no

Én av fem ungdommer sliter såpass med egen psykisk helse i en slik grad at de ville hatt stor fordel av faglig veiledning. Dette har sosial- og helsedirektoratet (shdir) tatt konsekvensen av. Shdir har finansiert og tilrettelagt for tre ulike programmer spesialtilpasset elever ved videregående skole: VIP, STEP og venn1.no. Det sistnevnte programmet administreres av Mental Helse (MH). Bjørn har, i tett samarbeid med makker Erik Larsen og MHs prosjektleder Hanne Tangenes utviklet et konsept som har fått svært gode skussmål. Etter prosjektperioden er det nå et av de tre landsdekkende tilbudene som tilbys videregående skoler. En grunnpilar i venn1.no er ungdomskontaktene, dvs. unge mennesker som har verdifull egenerfaring innenfor dette dette feltet, enten som pårørende eller som brukere. De tilbys et skoleringsprogram for hvordan de skal håndtere dette skjøre temaet overfor målgruppen. De som godkjennes, er raskt ute i felten og får gode skussmål for hvordan de framstår som gode og reflekterte rollemodeller på åpenhet ift en ikke-tema blant altfor mange unge; egen psykisk helse.

Her noen presseklipp:

Unge mennesker er rollemodeller for elever i videregående skole. Disse hovedmomentene skal utdypes:

  • Hvordan skal jeg støtte en kompis som sliter?
  • Hva er egentlig psykisk helse?
  • Hvor finner jeg hjelp?

Dette er vesentlige spørsmål mange unge søker svar på. Her er ungdomskontaktene viktige rollemodeller samt talsmenn- og kvinner ute i skolene. En rekke skoleringskurs er blitt holdt i regi av Mental Helse Ungdom.  Her et oppslag fra én av 4-dagerssamlingene: «Ispedd hundekjøring, garnfiske under isen og kongekrabber, har 18 ungdomskontakter jobbet med – Hva kan jeg si, – og hvordan skal jeg si det?. På denne samlingen i Neiden i Øst-Finnmark. -En god miks av faglig input og naturopplevelser, uttaler Bjørn Smith-Hald, som er faglig veileder for ungdomskontaktene.

http://www.psykiskhelseiskolen.no/visnyhet.asp?id=770&menyid=1227

Ungdomskontaktene holder foredrag i forbindelse med gjennomføring av programmet venn1.no.Hvordan kan jeg være åpen, uten å utlevere meg selv? Denne faglige utfordringen, har vært en av diskusjontemaene under samlingen i Neiden. -Vi har på denne samlingen lagt vekt på finpussing av ungdomskontaktenes foredrag, styrking av samhold og fellesfølelse, selvutvikling og selvfølelse, samt gi ungdommene teoretisk innsikt i pedagogisk metode, forteller Bjørn Smith-Hald. -Det er ofte bare små justeringer som skal til, påpeker han, som fremholder videre at det er viktig å gi ungdomskontaktene en god følelse i forhold til egen historie.

http://www.mentalhelse.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=5873

UTDANNER UNGE FORELESERE

Mental Helse Ungdom har i løpet av ett år utdannet 30 ungdomskontakter etter undervisningsprogrammet venn1.no. Ungdomskontaktenes fremste oppgave er å drive forebyggende arbeid innen psykisk helsearbeid i videregående skole, folkehøgskoler og på ulike fritidsarena over hele landet. – De skal også sette fokus på egen og venners psykiske helse, sier prosessleder Bjørn Smith-Hald.

http://www.hjerleid.vgs.no/Nyheter/venn1.htm

Basispakken er grunnleggande, og alle elevar skal gjennom denne. Hjerleid hadde besøk av prosessleiaren Bjørn Smith-Hald, Roy – eit tidlegare mobbeoffer. Sosialstudenten Mahesh Kumar frå India som var observatør under kurset. Bjørn var inspirerande og drivande flink til å få elevane med på dei ulike gruppeoppgåvene, som det var mange av. Elevane deltok ivrig, og hadde sers gode løysingar på problem-stillingane. Mahesh Kumar mente at et slikt program ville ha stor verdi i hans hjemland India. Hos oss er dette tema tabu og vi behøver sårt en holdningsendring på dette området.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/12/04/451175.html

UNGDOM LÆRER VOKSNE: Marit vil lære voksne hvordan de skal kjenne igjen et psykisk sykt barn. Seinere skal hun og studentene fra Høgskolen i Agder dra rundt til videregående skoler og lære elevene om psykiske lidelser. T.h. står pedagogisk rådgiver Bjørn Smith-Hald.

Vi tester i fellesskap ut en verbal konfliktsituasjon for å finne ulike løsninger. 

INTERNE KONFLIKTER

er den største trussel for mange ellers solide bedrifter og organisasjoner; enten det er mellom ledelse og ansatte, en mellommenneskelig konflikt eller det er en såkalt psykopat som driver sitt destruktive spill i og – ikke minst – bak kulissene.

Før det er for sent …

De fleste konflikter bør løses raskest mulig av interne ressurser, muligens i samarbeid med en ekstern veileder. Denne kan komme med innspill til hvordan konflikten kan håndteres. I så fall bør veileder ha både kompetanse, integritet og erfaring. Da kan dette løses raskt.

Er det for sent? 

Da har gjerne ressurspersoner allerede sluttet eller i ferd med å søke seg bort. Hvem sitter organisasjon etter hvert igjen med? Et symptom er også at eksterne og til og med kunder involveres i det som skjer: «Lukten» av interne konflikte kjennes på langt hold. Da er situasjonen allerede såpass fastlåst og følelsene hos de involverte gjerne tett under kokepunktet; det er dannet allianser, det snakkes i korridorer og helst utenom arbeidstid; det hele minner snarere om stemningen foran en boksering enn ledelsens visjon om at «… vi er alle i samme båt, med kurs mot stadig bedre tider.»

Her en en ekstern veileder avgjørende for organisasjonens overlevelse.